+

(del en)

det ble min ukentlige tur ut, jeg spaserte langs elva og hørte på musikk, ettersom jeg aldri gjorde det når jeg var inne i leiligheten. aukustikken der var fantastisk, en toppetasje som lå høyere enn alle bygårdene rundt. om jeg skrudde på musikk, ville jeg etterlate meg noen annen form for lyd enn de endeløse monologene jeg holdt med meg selv, og lyden av at jeg tappet i badekaret. jeg var sikker på at aukustikken kom til å ødelegges. jeg ville ikke slippe taket om den, jeg gikk rundt med en frykt om at hviken som helst annen form for lyd ville sette seg i klærne, i teppene, støvpartiklene som man så at lå tett i lufta når sola skinte på, at jeg ville legge merke til det, bli gjort oppmerksom på det hver gang jeg kom gikk inn døra.

for noen måneder siden, da det var så sterk sol på den tiden av dagen da lyset halvveis stakk over hustakene på bygningene rundt, og etterlot seg en konsentrert, gul stripe på veggen hvor den store skinnlenestolen (som kunne grense til liten toseters sofa) sto plassert. jeg satte meg i stolen, myste litt, tok et blad som lå innen rekkevidde og holdt det som en skerm foran fjeset. jeg viftet litt med det i den gule lufta foran meg, som var tykk av støv, og så hvordan støvkornene virvlet opp og lagde mønstre. om jeg lukket øynene, ville det være en helt spesiel lyd der. jeg kunne snakke litt til meg selv, si en hvilken som helst setning i vanlig stemmeleie, for så å lukke øynene og kjenne på lyden som satt seg i klokken fire tretti i midten av september-lufta. jeg kunne, i ukene fremover, sette meg der et par timer hver ettermiddag, snakke til megselv med jevne mellomrom, for så å kjenne på hvordan lyden ble liggende i lufta. denne hobbyen gjorde meg ekstremt solbrun, og da jeg først ble oppmerksom min bronsefargede hudtone, ble jeg flau, og kom inn i en periode hvor jeg ikke turte å omgås mennesker. jeg fant det i tillegg umulig å flytte meg vekk fra lenestolen, jeg ville ikke greie tanken på å slippe dette ut av rekkevidde. jeg ville ikke risikere å miste gjennklangen fra min egen prat, som kunne ligge igjen i lufta i minutter etterpå. hvis jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til, kunne jeg sette meg i stolen en hel ettermiddag og vente på dette lyset. senere ville jeg ta et bad og se på de intenst solbrune fingrene mine bli mer og mer skrukkete av vannet. tanken på at de til slutt ville se ut som svisker om jeg ikke forandret livsstilen min, fikk meg til å gå opp av badekaret med en gang. isteden ble jeg stående å se meg selv i speilet og lette etter antydninger av rosinhud- på albuene, fjeset halsen, i nakken.