+

mens vi gikk langs hyllene med hermetikk, suprte hun hvordan det gikk med meg- generelt, på jobben, med damene. om jeg hadde hatt noen samtaler i det siste jeg ville fortelle om, i det minste hvilke temaer som hadde engasjert meg. jeg svarte at det virket som man for tiden lett kunne føle seg litt alene, på mange forskjellige måter. for noen uker siden hadde jeg hatt en samtale med en mann som fortalte meg om hvordan dét å ikke bli sett, gjorde noe med dine sosiale behov, som igjen kunne forandre livvsstilen din drastisk. jeg fortalte henne dette som om det skulle vært mine egne ord. hun stoppet opp og lente seg mot disken med appelsiner og smilte litt. 'jeg vet hvordan du har det.' hun tok en appelsin og skrelte den med en hånd, den hun ikke allerede holdt pakkene med fersk-gjær i. det sto en liten sky av hvitt støv opp fra innsiden av appelsinslallet, som la seg over hånden hennes. hun delte appelsinen i to. i midten vokste det fram en liten appelsin, som et foster inni den voksne appelsinkroppen. hun pillet appelsinfosteret ut av voksenkroppen og ga det til meg. resten av appelsinen la hun tilbake, men plukket med seg noen uskrellede i en gjennomsiktig plastpose. appelsinene hun valgte var kulerunde. man kunne se at de hadde tykt skall og var helt passe modne: de skulle kjøpes akkurat i dag, ikke før og ikke senere.

'noen ganger spiser jeg bare appelsiner. det kan gå flere dager hvor jeg ikke spiser annet. jeg tar ofte vare på skallet og legger det i vinduskarmen. da lukter det så godt. baker jeg brød og det er sterk sol på kjøkkenet, smaker faktisk brødet litt appelsin. det er ikke så veldig godt, men jeg liker tanken.'

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar